I noen tilfeller har vi en regulering som fungerer ved at effektorsystemet øker virkningen av stimuli.
La oss først se på et ikke-biologisk eksempel igjen:
Når et lydanlegg bestående av en mikrofon og høyttalere er på og mikrofonen står rett foran en høyttaler, kjenner vi til at det gjerne oppstår en skjærende høy lyd. Det som skjer er at høyttaleren avgir litt lyd selv om ingen snakker i mikrofonen. Lyden kommer av at strømmen er på og det skapes noe lyd i «maskineriet» i høyttaleren. Denne lyden hører vi kanskje ikke med ørene, men mikrofonen fanger den opp og sender den til høyttaleren. Dermed øker volumet ut av høyttaleren noe. Dette fanges igjen opp av mikrofonen og sendes på ny ut av høyttaleren. Lyden «går rundt og rundt» og blir høyere for hver gang. Det oppstår raskt et skrik – til vi slår av eller vender mikrofonen vekk fra høyttaleren. Lyden fra høyttaleren er stimuli, og mikrofonene er effektorsystemet som øker virkningen av stimuli. Altså «positiv feedback».
Et fysiologisk eksempel på «positiv feedback» er den hormonelle reguleringen av en fødsel. Flere hormoner er involvert i å sette i gang fødselen. Oksytocin er det avgjørende hormonet for å få livmoren til å trekke seg sammen slik at barnet presses ut. Oksytocin frisettes fra hypofysen (samme sted som ADH nevnt over) og stimulerer muskelsammentrekninger i livmoren. Slike sammentrekninger virker tilbake på hypofysen og øker frisettingen av oksytocin. Mer oksytocin gir hyppigere og kraftigere muskelsammentrekninger i livmoren, som igjen virker tilbake og øker frisettingen av oksytocin – altså «positiv feedback».
Et relevant spørsmål i denne sammenhengen blir da: hvordan stopper det hele? Jo, det hele stopper ved at stimuli eller effektorsystemet forsvinner. Når barnet er ute, trekker livmoren seg helt sammen, og det går derfor ikke signaler tilbake til hypofysen. Hormonproduksjonen hemmes dermed, og det hele stopper opp (fig. 5: «Negativ feedback»).